Bruk av "plikttid" og konkurranseklausuler

Med dagens arbeidsmarked gjelder det å få bedriftens gode hoder til å fortsette i bedriften.

Personlig mener jeg at arbeidsforhold helst bør sikres gjennom et godt arbeidsmiljø med konkurransedyktig lønn og andre ansattegoder. Men det er også blitt mer vanlig å kontraktsregulere binding til bedriften gjennom konkurranseklausuler og plikttid.

En klausul om plikttid (eller ”bindingsklausul”) er i utgangspunktet en forpliktende avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om at arbeidsforholdet skal bestå i en minimumstid. Behovet er gjerne arbeidsgivers behov for forutsigbarhet mht bemanning. Jeg er ikke spesielt tilhenger av slike avtaler, men de kan ha noe for seg f.eks hvor arbeidstaker blir aksjonær i selskapet. Skal avtale om plikttid inngås må arbeidstaker i alle tilfeller være veldig bevisst på hva han/hun gjør. Dersom avtalen brytes, dvs arbeidstaker slutter før bindingstidens utløp, kan han ikke dømmes tilbake til jobb. Men arbeidsgiver vil kunne kreve erstatning for økonomisk tap som kan dokumenteres. Det kan bli en relativt tung bør å bære. Plikttid bør normalt ikke være lengre enn 1 – 2 år, selv om lengre avtaler selvsagt kan tenkes.

En konkurranseklausul er noe annet og tar sikte på å regulere forholdet etter at arbeidsforholdet er opphørt. Typisk at den ansatte ikke skal kontakte bedriftens kunder, starte konkurrerende virksomhet eller ta arbeid hos en konkurrent i løpet av en bestemt periode.

Det er ikke alle ansatte som kan ilegges en konkurranseklausul. Avtalelovens § 38 sier eksplisitt at slik avtale ikke er gyldig i ft noen som er ansatt ”som lærling, kontorist, betjent, arbeider eller i lignende underordnet stilling”. Klausul kan unntaksvis benyttes dersom den ansatte har innsikt i spesielle forretningshemmeligheter el.l. som kan skade bedriften. Men fortrinnsvis skal den altså benyttes overfor ledelse og personer i høyere stillinger (ledelse, produktutvikling, salgsansvarlig m.v).

Konkurranseklausulen må være noenlunde balansert mellom partene, og det betyr i praksis at arbeidstaker skal kompenseres økonomisk for å godta den. Jeg har sett et forslag til avtale hvor den ansatte (uten endring i lønn) skulle holde seg unna bedriftens kunder i 2 år om han sluttet, og betale en konvensjonalbot på kr 600.000 dersom han ikke klarte å holde fingrene av fatet. En slik avtale ville være verdiløs (og blitt tilsidesatt av retten) dersom den ansatte ikke hadde fått godt betalt for å skrive under.

Til slutt nevnes at en konkurranseklausul automatisk opphører dersom den ansatte blir oppsagt uten saklig grunn, eller om han sier opp som følge av at arbeidsgiver har brutt sine plikter (avtalelovens § 38, 3. ledd).

 


 

 

 

 

 


Arbeidsrettshjelp.no leveres av JKMA Advokat